Amerikansk venstreside er i farta

Tirsdag 5. november ble det avholdt valg i flere amerikanske delstater og byer. Tallene fra kvelden viser at venstresida har all grunn til å juble. Kandidater støttet av Bernie Sanders og av organisasjonen Democratic Socialists of America slo hardt fra seg, på tross av sterke motkrefter som ville det annerledes.

Occupy-bevegelsen i 2011 og Bernie-bevegelsen i 2016 viste at noe er på gang på amerikansk venstreside. Den var ikke lengre ikke-eksisterende. Derimot var det stadig flere som stilte seg bak den demokratiske sosialisten Bernie Sanders. Og enda bedre: flertallet støtta agendaen. Offentlig finansiert helsevesen, kraftig økning av minstelønna, gratis høyere utdanning, stopp av unødvendige kriger og urettferdige handelsavtaler. Men den voksende bevegelsen var fortsatt sårbar. For det fantes ingen strukturer som kunne ta grasrotenergien videre.

Det visste Sanders, som etter sin kampanje satte i gang strakstiltak for å bevare energien for forandring. Han startet organisasjonen Our Revolution som siden har vokst fram med flere hundre lokallag over hele USA. Målet var å både bygge solid organisasjon som både kunne jobbe mellom valg, og mobilisere rundt progressive kandidater. Flere av Sanders kampanjemedarbeidere gikk dessuten videre, og starta organisasjonen med navnet Justice Democrats som hovedsaklig fokuserer på å få progressive kandidater valgt til Kongressen. Det var disse, og deres samarbeidspartner, en organisasjon med navnet Brand New Congress, som i 2017 overbeviste Alexandria Ocasio-Cortez om å stille til valg.

Men den kanskje mest interessante organisasjonen sett fra venstre, er Democratic Socialists of America(DSA). Fram til forrige presidentvalg var organisasjonen en litt avdanka og slapp venstreopposisjon innad i Det demokratiske partiet. Men kombinasjonen av Sanders suksess og valget av Trump førte stadig flere i den retninga. Organisasjonen gikk raskt fra 5-6000 til nesten 60 000, og de nye medlemmene krevde endring. Organisasjonen tok flere steg til venstre både i politikk og strategi.

I 2017 meldte DSA seg ut av Sosialistinternasjonalen, den internasjonale organisasjonen for sosialdemokratiske partier. De gikk inn for å legge ned ICE, politibyrået om ble oppretta av Bush etter 11. september, angivelig for å ta terrorister innenlands, men som i realiteten eksisterte for å hive ut innvandrere uten oppholdstillatelse. De gikk dessuten inn for boikott, desinvesteringer og sanksjoner(BDS) mot Israel. Organisasjonen er den første på lang tid, som ser på Marx som en inspirasjon, og som samtidig blir lytta til, i kapitalismens og nyliberalismens høyborg.

Med stadig flere medlemmer i ryggen begynner DSA å bli en egen faktor i amerikanske valg. De er veldig skeptiske til å støtte valgkampanjer til de mange kandidatene, som gjennom valgsystemet først og fremst har lojalitet til seg selv. Men der de velger å aktivt støtte kandidater, har det gitt resultater. For Ocasio-Cortez, som er kontingentbetalende medlem, bidro DSA med avgjørende organisatorisk bistand, da hun dro i land den overraskende seieren.

Virginia

Allerede ett år før Ocasio-Cortez ble valgt til Kongressen fikk DSA en ny profil i delstaten Virginia. Lee Carter forsøkte det umulige, å danke ut Republikanernes flertallsleder i delstatens underhus. I valgdistrikt 50 hadde republikanerne hatt kontroll i 23 år på rad. Men Carter, som stilte som en fullblods sosialist, klarte det umulige. Med 54,5 prosent av stemmene viste han at venstresida kan vinne fram mot skremselspropaganda i valgdistrikt med republikanske tradisjoner. På valgvaka feira de med å synge “Solidarity forever”.

Carter er en rappkjefta politiker, som etterhvert har fått en stor tilhengerskare, blant annet på twitter. Republikanerne i Virginia har på sin side gjort Carter til sin hovedfiende, og kjører Kråkerøy-taler mot sosialisten dag og natt. For dem var valget av Carter en potensiell svakhet hos Demokratene, fordi de kunne koble denne ekstreme sosialisten med hele partiet. Samtidig visste de at de ville tape ansikt om han vant igjen.

By Elvert Barnes from Baltimore, Maryland, USA – IMG_2596, CC BY-SA 2.0, https://commons.wikimedia.org/w/index.php?curid=56865592

5. november var det på ny valg i Virginia. Denne gangen handlet det for Carter både om å bli gjenvalgt, og om å sikre Demokratene i delstaten flertall i både over- og i underhuset. Demokratene hadde allerede guvernøren, men fikk lite gjennom uten å få flertall i disse kamrene. Ekstra viktig var det å sikre flertallet, fordi kartet over valgdistrikt skal nytegnes i 2021. Republikanerne har en stygg tradisjon med å lage kart som gir dem fordel når stemmene telles opp. De passer på at områder der det bor mange Demokrater samles sammen i en valgkrets, så de vinner valg med klar margin der, altså får mange bortkasta stemmer. Der Republikanerne er sterke, vinner de med mindre margin. Slik sikrer republikanerne at deres velgere er mer verdt enn Demokratenes. Dette gjelder både valg til Representantenes hus, og i kamrene i delstaten. Sist det var nytegning, i 2011 var endringene så ekstreme at selv om Demokratene vant valget i delstaten i 2017 med mer enn 10 prosentpoeng, så besto Republikanernes flertall.

På tross av å jobbe motstrøms mot et kart tegna for at Demokratene skal tape, så klarte de bragden å få rent flertall i begge kamrene. Dermed kan de styre agendaen helt uten Republikanerne de neste to åra. For Carter sin del ble det dobbel jubel. Han ble på ny valgt, denne gangen med 53,3 prosent av stemmene. Dermed har han overlevd to år med skremsler, og vist at Virginia er klare for mer sosialisme og fellesskap.

Et par dager før valget, fikk Carter drahjelp av Bernie Sanders, som gjestet pubmøte ment for å mobilisere aktivister de siste dagene. Et viktig bidrag for å sikre Carter gjenvalg.

Dessverre har ledelsen i Demokratene i Virginia vunnet fram i kampen om hvem som skal lede partiet i kamrene. Det er de moderate kreftene. Men Carter har flere allierte med seg for progressiv politikk, som å øke minstelønna i delstaten. Carter blir en viktig stemme for å løfte saker som etablissementet ønsker å tie.

Seattle

DSA er den eneste sosialistorganisasjonen som har klart å løfte seg nasjonalt. Men Kashama Sawant i partiet Socialist Alternative, er en av få sosialister som lyktes i valg allerede før Bernie Sanders’ første presidentkampanje. I 2013 klarte hun å bli valgt inn i bystyret i Seattle, uten å stille for et av de to store partiene. Valgreglene i byen gjør at den ikke er like ramma av topartisystemet som resten av USA, og med en solid kampanje klarte hun å bli valgt. Hun har siden spesielt markert seg i kampen for 15 dollar minstelønn.

I 2016 åpna Amazon sitt nye hovedkontor i Seattle. Dette har utsatt boligmarkedet i byen for et vanvittig press. Byen går godt økonomisk, men alle innflyttere med god råd har presset prisene på både salg og leie så drastisk at få av de opprinnelige innbyggerne henger med. Seattle sliter i likhet med flere store byer, som San Francisco, med et sterkt økende antall husløse. I 2018 kjempa Sawant, sammen med andre bystyrekollegaer, for å innføre en skatt på 275 dollar per ansatt for store selskaper. Pengene skulle gå direkte til tiltak for bostedsløse. De fikk flertall for forslaget.

Som Seattles største private arbeidsgiver, falt dette Amazon tungt for brystet. De satte alle virkemidler i verk for å stoppe vedtaket. Trusler om utflytting, bidro til at de mest usikre politikerne snudde, flertallet ble knust. Den store seieren for Sawant ble med drømmen.

Selv om Amazon vant mot demokratiet, stoppet de ikke der. I frykt for at bystyret igjen skulle få flertall for å innføre skatten, bestemte selskapet seg for å involvere seg mer aktivt enn før, fram mot valgdagen 5. november. I Seattle, som er litt større enn Oslo, bladde de opp 12 millioner kroner i støtte til kandidater de mente var selskapsvennlige. Hovedfiende: Sawant.

På den andre sida fikk kampanjen for Sawant praktisk hjelp av både DSA og Bernie Sanders kampanje, som lånte ut aktivister og SMS-system. Spørsmålet var om dette holdt mot Amazon sine økonomiske muskler.

Da valgresultatene begynte å tikke inn tirsdag kveld så alt mørkt ut. Sawant var hele åtte prosent bak da valgtingsstemmene var talt opp. Mange tok derfor sorgen på forskudd, og retta sinnet i retning Amazon. Men i Seattle har de et valgsystem der de som vil kan sende inn stemmen sin med post. Disse blir talt opp i dagene etter valget. Tradisjonelt har slike stemmer vært klart fordelaktige for venstresidekandidater. Spørsmålet var om de kunne være SÅ fordelaktige. Pressa var pessimistisk på hennes vegne,mens hun selv var tyst.

Hver dag etter valget kom det nye oppdateringer med opptalte stemmer. Og skritt for skritt nærma Sawant seg. Fredag kveld kom tallene som med sikkerhet viste at Sawant vant. En skikkelig blåveis for Amazon. Og det som verre var, de tapte flertallet av valgene de blandet seg inn i. En ydmykelse av forsøket på lokalt oligarki.

San Francisco

Men valgnatta 5. november handlet ikke bare om å gjenvelge sosialister og progressive kandidater. Det handlet også om å velge nye. I San Francisco stilte progressive kandidater til to tunge verv. Dean Preston, selvutnevnt demokratisk sosialist, stilte til valg for å få en av elleve plasser i bystyret, mens Chesa Boudin, en progressiv jurist, stilte til valg for å bli distriktsadvokat.

San Francisco sliter med mange av de samme utfordringene som Seattle. Silicon Valley som ligger rett utforbi, trekker teknologiarbeidere til byen. Økte boligpriser skviser så de opprinnelige innbyggerne ut av hus, noen ut av byen, andre ut på gata.

Stadig flere med høye lønninger gjør at byen blir mer økonomisk konservativ. Samtidig er frustrasjonen stor blant mange som har bodd i byen lenge, som krever endring.

For dem var Preston og Boudin gode alternativer. Men de ble begge motarbeida av den mektige, og ganske ferske borgermesteren, London Breed. Boudin stilte til valg for å få slutt på “hard on crime”-politikken som ble ført mot byens hjemmeløse og rusavhengige, og han lovte å stille politi til ansvar når de begår overtramp. Boudin har selv vokst opp med to foreldre som har sittet inne, og har på tross av dårlige odds, klart seg. Nå vil han jobbe mot et system som han mener reproduserer kriminalitet.

George Gascón hadde hatt rollen som distriktsadvokat siden 2011. I 2018 varslet han at han ikke ville stille videre. Oktober 2019 trakk han seg med umiddelbar virkning, for å stille til samme posisjon i Los Angeles. Det gjorde at ordfører Breed måtte plassere en person i vikariat fram til ny periode var i gang. Breed valgte å blande seg inn i valgkampen med å velge Boudin sin argeste motstander, Suzy Lofthus til vikariatet. En slik strategi er ofte brukt for å sikre ekstra oppmerksomhet rundt kandidater man selv foretrekker. En drahjelp Lofthus så ut til å trenge for å slå Boudin som gjorde det solid på målingene.

Både Boudin og Preston hadde Bernie-bevegelsen i ryggen. Den lokal gruppa av Our Revolution er en av organisasjonens sterkeste, og går under navnet San Francisco Berniecrats. I tillegg gikk Bernie Sanders aktivt ut med støtte til Boudin, mens Preston fikk støtte av DSA. På den andre siden støttet borgermester Breed begge motstanderne, og presidentkandidat Kamala Harris som selv var distriktsadvokat i byen til 2011 stilte seg bak Suzy Lofthus. Boudin som ville gå politiet etter i sømmene, fikk dessuten politiets fagforeninger mot seg. De kastet penger etter motstanderne, som ikke utgjorde noen trussel mot deres virke.

San Francisco har et nytt, komplisert, men dog demokratisk valgsystem med preferansevalg. Du rangerer dine fem favorittkandidater, og om din favoritt ikke er topp to, så endres stemmen til å gjelde andrevalget. Og sånn fortsetter det helt til en kandidat har 50 prosent. Dermed slipper folk å stemme strategisk, og kan fokusere på å stemme på sin kandidat. Men dette gjør også opptellingen mer komplisert. I likhet med Seattle har San Francisco også dager etter valget med opptelling av stemmer som ikke kom på selve valgdagen. Men i motsetning til i Seattle, så så de første resultatene lysere ut. Både Preston og Boudin ledet med ørliten margin. Men det skulle etterhvert snu når andre- og tredjevalg ble talt opp. Onsdag og torsdag lå begge bak, men med klare håp om at ting kunne endre seg. Og fredag kom første gladnyhet, de hadde begge tatt føringen, og så ut til å gå mot valgsuksess. Lørdag var resultatet klart, de vant. Den lokale Our Revolution-gruppa kunne slippe jubelen løs. Alle deres kandidater, også på lavere nivå i byen, hadde vunnet.

Med få unntak vant den progressive bevegelsen alle stedene de satset tungt. I byer i både Tennessee, Virginia og Colorado har DSA-kandidater blitt valgt inn i bystyrene. Valget viser at grasrotengasjement kan trumfe økonomiske og politiske eliter.

Bernie Sanders har stor støtte i befolkninga. Det betyr likevel ikke at bevegelsen står klar til å ta over kommunestyrer og delstatskamre over natta. Det tar tid å bygge nye kandidater, og det tar ressurser å vinne tøffe konkurranser. Men skritt for skritt vinner den progressive bevegelsen terreng. Den er ikke lengre avhengige av enkeltpersoner, slik den var. Nå har bevegelsen mange talspersoner over hele USA. Det er avgjørende for å sikre en framtid uten den etterhvert godt voksne Sanders. Men det er også viktig om han skulle gå hen og vinne presidentembetet. Da vil han trenge støttespillere over hele landet til å mobilisere befolkninga for den radikale agendaen, som han må sloss igjennom i Washington D.C.

Resultatene fra 5. november lover godt for hva som er i vente for den amerikanske venstresida.

Vil du lese mer om opptakten til det nye USA? Skaff deg et eksemplar av boka “Bernie Sanders og det nye USA” her

One thought on “Amerikansk venstreside er i farta

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s

%d bloggers like this: