Brytningstid i Det demokratiske partiet

Det har gått over et år siden den amerikanske primærvalgkampens uoffisielle startskudd. Få uker før det første valget i Iowa, viser de nasjonale målingene at tidligere visepresident Joe Biden er i tet, foran senatorene Bernie Sanders og Elizabeth Warren. Om ikke et jordskjelv finner sted, er det disse tre det vil stå mellom i månedene som kommer. Siden oktober har målingene beveget seg stadig mer mot en duell mellom kandidatene Biden og Sanders. Et flertall av Demokratenes velgere ønsker radikale reformer. Spørsmålet er om velgerne følger sitt politiske hjerte, eller om de stemmer i frykt for fire nye år for Trump.

Utklipp fra PBS/Politico sin debatt 19. desember.

Amerikanerne vil ha offentlig finansiert helsevesen, offentlig høyere utdanning uten skolepenger, de vil ha slutt på krig og en offentlig satsing på klimatiltak. Blant velgere som definerer seg som Demokrater, er flertallene solide. Likevel er det Joe Biden, en kandidat som motsetter seg endringene, som leder.

Årsaken er klar. Det viktigste for Demokratenes velgere, er en kandidat som kan slå Trump. Biden var visepresident under populære Barack Obama, og har en karakter som er likandes blant arbeiderklassevelgere. Han er dessuten politisk moderat, noe som passer perfekt i fortellingen om at valget er en kamp om lillavelgere, de som står mellom de to partiene.

Den demokratiske sosialisten Bernie Sanders’ progressive agenda har blitt så populær, at velgernes redsel for at Trump blir gjenvalgt, er hans største hindring. Det vet høyresida i Demokratene, som spiller på nettopp dette for alt det er verdt. Det samme gjør media. For å vise hvilken risiko det er å velge Bernie Sanders som presidentkandidat, spurte ABC og Washington Post i fjor sommer sine respondenter om de ville stemt på Donald Trump eller en generisk sosialist. Men resultatet var ikke så tydelig.

Målingen viste en ledelse for Trump på seks prosentpoeng. Ikke verst for en sosialist uten ansikt i kamp mot den sittende presidenten. Men media fulgte likevel sitt planlagte narrativ og påsto at dette var et stort problem for Sanders.

Samtidig har målinger i lang tid vist at Sanders og Biden er like populære, og at de gjør det like sterkt i kampen mot Trump. Men disse målingene er så underkommunisert at mange velgere heller mot Biden av strategiske grunner.

19. desember barket Demokratenes sju sterkeste Demokrater sammen i førjulsdebatt. Straks kandidatene var ferdig, inviterte avisa LA Times til direktesendt nettsending der vi kunne følge intervjuene i en fokusgruppe fra California. Det mest interessante var en kvinne som fortalte at hun sto nærmest Sanders politisk. Hun var likevel krystallklar på at hun ville stemme på Biden. Årsak: han er den eneste kandidaten som kan slå Trump i de såkalte rustbeltestatene, delstatene med sterk industrihistorie og avindustrialisering som overraskende vippet 2016-valget i favør av Trump.

Dette argumentet finner hun ikke grunnlag for i tallmateriale. Sanders er også svært populær i disse områdene, spesielt fordi han er en høylytt motstander av frihandelsavtalene som har ført arbeidsplasser bort fra delstatene og ut av landet. Han slo Clinton i Michigan og Wisconsin i 2016 og gjorde det solid i flere andre av delstatene. Kvinnen har likevel ikke fulgt dårlig med. Problemet er bare at mediene gjentar de udokumenterte påstandene igjen og igjen. Til slutt blir de sanne.

Det blir spesielt tydelig hvordan velgerne rives og slites mellom ny kurs og frykt for Trump når vi ser nærmere på målingene. Sanders leder nemlig som andrevalg blant Bidens velgere. Biden gjør det også sterkt blant mange av Sanders’ velgere, på tross av at Sanders går til valg på en politisk revolusjon, mens Biden går til valg på å hindre den.

Amerikanerne ideologiske ståsted er vanskelig å måle, noe som gir media store muligheter til å styre fortellingen. Tradisjonelt ser mange på seg selv som moderate eller motsatsen liberale. Om flertallet sier de er moderate i en måling, tas det til inntekt for Joe Biden og andre kandidater som ikke ønsker endring. Men om man ser litt til på målingene, er det ikke så enkelt. I en måling fra Iowa utført for New York Times i slutten av oktober, sier 51 prosent av de spurte at de ønsker å støtte en kandidat som er mer moderat enn flertallet blant Demokratene. I samme undersøkelse sier 54 prosent at de ønsker en kandidat som lover fundamental systematisk endring av samfunnet.

Definisjonene av begrepene avhenger av hvem du spør. Mange regner seg som moderate i verdipolitiske spørsmål, mens de kan være radikale i økonomiske spørsmål. Andre sliter med å begrunne merkelappen.

For å vurdere befolkningas ideologiske syn, må man vekk fra de gamle begrepene, og heller se hva folk mener i enkeltsaker. Der ønsker de å skatte de rike mer og samtidig styrke velferden.

Det er ikke tilfeldig at primærvalget nå står mellom Biden og Sanders. Biden er den eneste moderate kandidaten som representerer valgbarhetsargumentet mot Trump, mens Sanders er kandidaten for radikale forandringer. Mellom disse er det lite rom.

De økonomiske elitene som ønsker å stoppe Sanders’ agenda, har ett håp: Skrem velgerne til å stemme på Biden. Ett års valgkamp har vist at denne strategien foreløpig er vellykket. Likevel viser både målinger, engasjement og tall fra kandidatenes valgkampinnsamlinger, at Sanders blir å regne med. Han leder på målingene i de to første delstatene ut, Iowa og New Hampshire, som kan gi han mye framdrift fram mot senere valg. Demokratenes eliter grøsser ved tanken.

Denne kronikken sto først på trykk i Klassekampen fredag 10. januar.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s

%d bloggers like this: