“Alle” støtta Bernies helsereform. Nå står han alene.

Gjennom presidentkampanjen i 2016 klarte Bernie Sanders å overbevise et flertall av amerikanerne om at et offentlig finansiert helsevesen var veien å gå. I 2017 var helsereformen blitt så populær at flere potensielle presidentkandidater slang seg med da forslaget skulle behandles i Senatet. En etter en har de så snudd. Nå er Sanders eneste kandidat som støtter planen i sin orginale form

Foto: Molly Adams c/c

Et offentlig finansiert universelt helsevesen har gjennom flere tiår vært en hjertesak for Bernie Sanders. Det har vært tungt arbeid, med få allierte. Men det snudde etter at han selv stilte som presidentkandidat i 2016, og løfta reformforslaget opp på den nasjonale scenen.

I 2017 presenterte Sanders en oppdatert versjon av helsereformen for Senatet. Planen gikk ut på å implementere et offentlig finansierte helsesystem for alle gjennom en overgangsperiode på fire år, en presidentperiode. Allerede i dag har alle amerikanere som har passert 65 år tilgang på såkalte Medicare-planer, en slags offentlig helseforsikring. Det første året under Medicare for All vil Sanders starte med å inkludere alle over 55 og under 18 år. I tillegg vil han utvide ordningen til å inkludere gratis briller, høreapparat og tannlege. Året etter vil alle over 45 år bli inkludert, så 35. Siste året vil den gjelde alle.

En sentral del av forslaget er at Medicare for All skal være universell. Gjelde for alle. Du kan ikke velge å stå utenfor. Alle skal være med på spleiselaget gjennom skatt, og alle vil bli inkludert. Det er denne siden med forslaget som er mest kontroversiell. Ikke blant vanlige folk, men blant lederne i forsikringsindustrien og i legemiddelindustrien. Disse er svært pengesterke, og bruker enorme summer på tv-reklamer, og hjelper dessuten mange politikere med valgkampstøtte. Sanders’ helsereform vil knekke forsikringsindustrien og føre til en langt sterkere regulering av prisene på medikamenter.

Alternativet som er løftet opp på dagsorden, er det såkalte “Medicare for all who want it” eller “Medicare for America”. Det går ut på at man lager en offentlig helseforsikring det er billig å kjøpe seg inn i, som alternativ til private forsikringer, og som alle uansett helsetilstand skal ha tilgang til. Dette har blitt løfta fram som den fleksible søstra til Medicare for All. Argumentet er at når denne etterhvert blir populær, så vil den etterhvert kunne ta over for de private forsikringene. Problemet er bare, som Sanders sier, at det først og fremst vil være de som sliter med å få helseforsikring som vil benytte seg av det offentlige alternative. De som for eksempel har hatt kreft, eller som har mye sykdom i familien. Når en høy andel av de som velger det offentlige alternativet allerede er syke, eller har høy sannsynlighet for å bli syke, vil det bli dyrt. Dermed vil det gi solide argumenter for Republikanerne og høyrelente Demokrater for å avslutte programmet. Så lenge helseforsikringsindustrien lever, vil den dessuten legge inn store ressurser i lobbyarbeid for å kunne fortsette. Den må bort om man skal sikre et helsevesen for alle.

Det virket som at dette var en argumentasjon stadig flere forsto. Forslaget hadde fått mer oppmerksomhet enn før, og Sanders var ikke lengre alene om forslaget i Senatet. 31. august 2017 offentliggjorde senator Kamala Harris at hun ville støtte helsereformen. Senere fulgte Elizabeth Warren, Kirsten Gilibrand og Cory Booker etter. Alle fire senatorer som posisjonerte seg for potensielle presidentkandidatur. Til sammen deltok 15 av Sanders’ 99 kollegaer som medforslagsstillere da forslaget skulle behandles.

Bernie Sanders fra pressekonferanse om Medicare for All i Senatet 13. september 2017. Fotograf: Senate Democrats C/C.

Alle fire nevnte senatorer skulle bli kandidater. Og med helsetjenester høyt på agendaen, visste de at spørsmål om Medicare for All ville bli diskutert. Når velgere blir spurt om hvilke saker som opptar de, er helsepolitikk konstant på topp. Målingene viste dessuten at Medicare for All målte stadig høyere. I en måling utført av Reuters-Ipsos i august 2018 svarte 70 prosent av de spurte at de ønsket reformen velkommen. Blant Demokratene var tallet helt oppe i 84,5 prosent. Det kanskje mest overraskende var at målingen også fant et marginalt flertall blant republikanske velgere som ville følge Sanders i spørsmålet. Til sammen var det kun 20 prosent som ymta motstand.

Motstanderne av Medicare for All unnskylder slike målinger med at spørsmålsformuleringen er feil, at konsekvensen av forslaget ikke kommer fram. Deres påstand er at støtten Sanders opplever på målingene vil forsvinne om respondentene samtidig får beskjed om at de mister sin gjeldende helseforsikring. De mener at dagens system er populært blant mange. For det første fordi man kan velge sin egen forsikring, American freedom. For det andre at mange amerikanere gjennom Obamacare får forsikring via jobben, for det tredje at mange har kjempet til seg ålreite forsikringsordninger gjennom fagforeninger. Og påstanden er riktig, spørsmålsstillingen har mye å si for svarene du får. Reformen mister støtte om spørsmålet formuleres omtrent som dette: “Støtter du et offentlig styrt helsevesen om det samtidig betyr at din gjeldende helseforsikring blir eliminert?”. Implisert i dette spørsmålet er blant annet at du vil miste din nåværende lege, og at det er usikkerhet knytta til hva du vil få, mot det trygge du har nå. Da Morning Consult stilte dette spørsmålet til amerikanerne svarte 46 prosent at de fortsatt støtta Medicare for All. Da respondentene så ble spurt om de støtta reformen om de fikk beholde legen sin økte støtten til 55 prosent.

26. juni 2019 var dato for den første presidentdebatten. På forhånd var det ingen tvil om at helsepolitikk ble tema. Hele 20 kandidater kvalifiserte seg for å delta. Derfor ble debatten delt opp i to kvelder. Deltakerne den første kvelden ble spurt “Hvem her vil avskaffe deres private helseforsikring for å gå over til en offentlig styrt plan?”. Warren var rask med å reise hånden. Litt etter strakte også borgermester i New York, Bill de Blasio sin hånd i været. Cory Booker på den andre siden, holdt hånda nede. Det samme gjorte tidligere Bernie Sanders-støttespiller Tulsi Gabbard.

Spørsmålet var formulert på en spesiell måte. For de ble ikke spurt direkte om de vil ha bort forsikringsindustrien. I stedet ble de spurt om de vil droppe sin helseforsikring og gå over til den offentlige. Dermed kunne debattantene som både rakk opp hånda, og de som holdt den nede forsvare valget på ulike måter i ettertid. Og det var nettopp det både Kamala Harris og Kirsten Gillibrand gjorde i debatten som fulgte.

Gillibrand holdt hånda si nede under spørsmålet. Hun fikk ordet for å forklare hva hun mente.etter. Da sa hun at hun støtter helsereformen til Bernie Sanders, gjennom en såkalt overgangsperiode der private helseforsikringer kan konkurrere mot den offentlige. Men at målet hennes var det samme som Sanders sitt, at alle skal få en offentlig finansiert helseforsikring.

Harris på den andre sida, rakk opp hånda akkurat som Sanders og Warren. I sitt innlegg etter håndsopprekkinga argumenterte hun for hvor alvorlig det er at vanlige amerikanere skal være redde for å gå til legen på grunn av de enorme egenandelene man risikerer. Alt tydet på at hun sto for det hun tidligere hadde sagt, at hun støtta Sanders’ helsereform.

Men morgenen etter ble hun på ny spurt om hun vil vil avskaffe private helseforsikringer, og svaret denne gangen var tydelig: “Nei!”. Hun forsvarte det med at hun tolket spørsmålet rundt hva hun personlig ville gjort, ikke hva hun mener om forsikringsindustrien.

I løpet av to netter hadde både Harris, Booker og Gillibrand trukket seg fra Sanders’ orginale helseplan. Men hva de egentlig mente var fortsatt uavklart.

Kamala Harris fra pressekonferanse om Medicare for All i Senatet 13. september 2017. Fotograf: Senate Democrats C/C.

Kamala Harris hadde en ellers solid debattopptreden, og hennes kampanje hadde tydelig framdrift. Et par uker etter debatten hadde snittet på målingene gitt henne hele 15 prosent, like foran Sanders. Dermed fikk kampanjen i større grad søkelyset på seg. Siden helsepolitikk sto øverst på dagsorden, trengte Harris svar, og det raskt. 29. juli lanserte hun sin egen plan, der det offentlige helsesystemet skulle bli universelt gjennom en overgangsperiode på 10 år. Men også etter ti år skulle helseforsikringsindustrien få lov til å konkurrere videre med den offentlige planen.

Harris ble sett på som et friskt pust. Lenge hørte man argumentasjonen om at Sanders tid er over, og at det nå har kommet nye krefter til som står for det samme. Hvorfor velge en hvit gammel mann, når det finnes yngre alternativer? De solide målingene til Harris tidlig i juli, gjorde at hun ble sett på som en favoritt.

Men det skulle endre seg. Med ny helsepolitikk ble hun mer utydelig, og dermed mer uinteressant for velgerne. I den påfølgende debatten ble hun dessuten kjørt hardt, uten å klare å slå tilbake. Parallelt med endringene i egen helsepolitikk falt hun jevnt og trutt på målingene. Hun har siden aldri kommet seg tilbake, og har i dag 3,8 prosent i snittet av målingene. Hun er ikke lengre endel av tetsjiktet.

Enda verre gikk det for Kirsten Gillibrand og Cory Booker. På tross av at begge var anerkjente senatorer fra delstatene New York og New Jersey, klarte ingen av dem å selge seg inn som nye friske pust. Gillibrand gav seg til slutt 28. august. Booker sliter fortsatt med et snitt på 1,8 prosent, uten tegn til å styrke egen posisjon.

Parallelt med Harris’ nedgang, opplevde Elizabeth Warren en tilsvarende oppgang. Hun var et klart og tydelig alternativ, som fremma egne progressive reformer, og som var på vei til å bygge en bevegelse rundt sin kampanje. For mange var hun et alternativ som ikke snudde kappa etter vinden, men som holdt seg til egne prinsipper. Hun ble kjent som kvinnen som hadde en plan for alt. Men på venstresida stilte mange seg likevel spørsmålet: hvorfor snakker hun aldri om Medicare for All på valgmøtene sine? Hvorfor står det så lite om helsereformen på nettsidene?

Elizabeth Warren fra pressekonferanse om Medicare for All i Senatet 13. september 2017. Fotograf: Senate Democrats C/C.

Når hun fikk spørsmål om helsereformen, så sto hun likevel på sitt. Hun støtta den, og den var viktig.

Det var først under presidentdebatten i oktober at man begynte å ane at noe var i ferd med å skje med Warrens posisjon. På denne tiden var hun i ferd med å ta ledelsen i Demokratenes primærvalg. En kort periode hadde hun 26 prosent i snitt, også foran Joe Biden som til da var den ubestridt leder. Hun visste at hun ville få mye fokus.

I debatten ble et av de sentrale spørsmålene: “Hvordan skal du betale for helsereformen?”. Dette var et spørsmål som Warren syntes var ubehagelig. Hennes valgkampplan er å både tekkes venstresida, og et segment høyt utdanna som identifiserer seg som mer moderate. De ønsker ingen økninger i skattene. Derfor var hun livredd for å si at skatten vil øke noe for vanlige folk, selv om poenget er at man samtidig slipper å betale forsikringspremie, egenandel og andre utgifter knyttet til dagens system. I stedet svarte lovte hun at hun ikke ville øke skattene for vanlige folk. Sanders holdt seg til det som står i planen, og svarte ærlig: Skatten vil gå opp, men folk med vanlig lønn vil spare på det, fordi man slipper alle ekstra utgifter.

Debatten bidro til å skape forvirring rundt finansieringen av Medicare for All. Og var ikke Sanders og Warren allierte i spørsmålet lengre? Warren fikk kritikk for å ikke være ærlig om hvordan reformen skulle betales. Når hun lovte at skattene ikke ville øke, innrømmet hun dessuten at det er et problem om skattene øker, hun bidro dermed til å svekke Sanders posisjon.

Kort tid etter debatten lovet Warren at hun ville komme med en egen finansieringsplan for helsereformen. Og den kom. I stedet for å hente penger fra vanlig skatt av lønn, så hentet hun penger fra ulike poster i budsjettet. Blant kildene som er inkludert i Warrens plan:

  • Penger som selskaper i dag bruker på å betale forsikring for sine ansatte skal i stedet skattes
  • Antatte økte skatteinntekter etter immigrasjonsreform som gjør at innvandrere og 2. generasjons innvandrere kan jobbe lovlig i USA
  • Kutt i forsvarsbudsjettet

Problemet med forslaget er at det involverer en lang rekke hvis, om og men. Kanskje får man flertall for immigrasjonsreform, men ikke for kutt i forsvarsbudsjettet, hva gjør man da?

Forslaget ble vitsa med av noen, mens mange på venstresida mente at dette var første dolkestøt mot reformen fra Warren. Blant de på venstresida som slet med å bestemme seg for om Warren eller Sanders, holdt flere seg fast, og forsvarte Warren.

Det var ikke like lett da hun et par uker senere, 15. november, lanserte sin egen plan for overgang til Medicare for All. I hennes plan utvider man dagens Medicare til å gjelde barn og fattige familier, samt at man de neste tre årene vil gi alle amerikanere tilbud om et offentlig alternativ. Dette sporet minnet mistenkelig om Kamala Harris’, og ikke minst om planen til en annen av de mer vellykkede presidentkandidatene: Pete Buttigieg.

Forskjellen er at Warren planlegger å innføre Medicare for All raskere. For etter tre år lover hun å lansere lovforslag for å innføre reformen.

På venstresida skapte forslaget furore. Hovedproblemet er at bevegelsen for helsereform blir splitta i å støtte flere ulike versjoner, framfor å samles om en. Et annet stort problem er at man vil måtte vedta helsereformen gjennom to ulike vedtak. Først et i første presidentår, så et i tredje. Tradisjonelt mister partiet med presidenten oppslutning i mellomvalgår, så sannsynligvis vil det være vanskeligere å få flertall for vedtaket det tredje året. Sanders forslag består kun av et vedtak i hvert av kamrene i Kongressen.

Sanders gikk aldri i klinsj med kollegaen sin over forslaget. Men samme dag twitra han et løfte. Allerede første uka som president vil han introdusere sitt Medicare for All-forslag.

Mens Sanders har hatt en positiv trend siden oktober, har Warren seget jevnt og trutt tilbake. Fra 26 prosent i, har hun så sunket ned til 16. Sanders har gjenerobra 2. plassen med drøye 18. Sanders har som følge av Warrens helsereformvingling, styrket sin rolle som den mest progressive. Det har først og fremst styrket han på grasrotnivå, der folk som har vært i tvil nå vet hvem de skal støtte. I tillegg har han gått noe fram på målingene.

Den som har innkassert mest ny støtte fra respondentene er den tidligere borgermesteren i South Bend, Indiana, Pete Buttigieg. Han kjemper med Warren om høyt utdanna velgere, og har hatt en svært positiv formkurve. Det handler delvis om Warrens utydelighet, men også om at han har blitt løfta fram som et alternativ i media. Foreløpig har han unngått søkelyset. I stedet har han fått lov til å være den tydeligste ambassadøren i kampen mot Medicare for All.

Fram til primærvalget var Sanders i ferd med å gjøre noe stort. Amerikanere støtta helsereformen hans og han fikk stadig flere politikere med seg. Dermed fikk han positiv dekning, som igjen førte til at enda flere støttet den. Men blant presidentkandidatene er det flere som er der, nærmest kun for å argumentere mot Medicare for All. For eksempel Michael Bennet og John Delaney. Andre, som Joe Biden, kjører også enkel retorikk mot reformen når han får muligheten. Problemet for alle som vil få gjennomslag for helsereformen er at Sanders nå står alene om den. Når de er 10 på debattscenen, så er det kun en som virkelig snakker den opp. Et flertall hiver ut kritikk. Det samme ser du i dekninga fra media, som opererer som tenketanker for forsikringsindustrien. De sier at “Folk er redde for å miste forsikringa si”, uten å opplyse om at folk får offentlig forsikring i stedet, samtidig som de får beholde legen.

Senatorene som tidligere støtta helsereformen har fungert som trojanske hester. For når de nå har trukket seg fra den, bidrar det til å så tvil om det egentlig er en så god ide. Warren vil argumentere for at hun fortsatt støtter reformen, men at hun bare vil implementere den annerledes. Problemet er at hun uansett har sådd tvil om utgangspunktet.

All motvinden har ført til mer skepsis rundt reformen. Flere er mot den enn tidligere, og den har mista noe støtte. På tross av all motvinden Sanders nå opplever, i spørsmålet, har har fortsatt et flertall av befolkninga på sin side. Blant Demokratiske velgere er tallene enda mer solide.

Det er ikke så rart. For i USA kjenner alle noen som har gjeld på grunn av sykdom. Alle har kjent noen som nå er døde fordi de ikke hadde nødvendige helseforsikringer, og som ikke hadde råd til medisiner. I USA dør 26 000 hvert år fordi de ikke får hjelpa de trenger.

Derfor er det merkelig at så mange kandidater har snudd. Men svaret sier seg nok selv. For skal du bli president på gamlemåten, må du tekkes de økonomiske elitene. Det enkleste er derfor å manøvrere seg for å unngå fiender. Tekkes du forsikringsindustrien kan det dessuten bety valgdonasjoner.

En etter en har de bomma med denne strategien. Amerikanerne vil ha tydelige politikere som løfter fram politikk, og som er til å stole på. Når politikerne framstår vinglete, så mister de raskt støtten. Warren måles fortsatt solid, men har en svekket stilling etter helsereformturbulens.

For Sanders del er utviklingen todelt. At han nå står alene er en svekkelse for saken, men en styrke for kandidaturet. Etterhvert som kandidater faller fra, så vil han få større mulighet til å både forklare sitt eget forslag, men også til å kritisere det de andre kandidatene foreslår. Da er det på ny mulig å øke oppslutningen om Medicare for All.

En debatt som gjorde lite fra eller til

I dag tidlig deltok undertegnede på TV2 Nyhetskanalen for å snakke om nattas debatt i Demokratenes primærvalg. Det ble dessverre ikke tid til å gå i dybden, men det er gjort nå. Her er en analyse fra venstre:

Debatten vil sannsynligvis gi lite utslag på målingene. Mye fordi det er for mange deltakere, og for lite tid til interaksjon. Men også fordi programlederne la opp til en rotete debatt med lite substans. Bernie Sanders var som vanlig solid, mye fordi han tvang gjennom politikk i spørsmål som handlet om andre ting, for eksempel hva supporterne ropte på folkemøtene hans. I løpet av debatten fikk blant annet fram følgende poenger:


– Vi må ikke bare fokusere på Trump – vi må også få fram våre løsninger
– Offentlig finansiert helsevesen!
– Saudi Arabia bør ikke behandles som en nær alliert
– Palestineres rettigheter må ikke glemmes.
– Stemte mot krigen i Irak – i motsetning til Biden
– Ledere i amerikanske oljeselskaper som bevisst har løyet for nasjonen om klimaendringer kan straffeforfølges.
– Nå er det viktigere enn noen sinne at også menn står opp for abortrettigheter.

Bernie Sanders fikk ikke lov til å snakke når boligkrisa var oppe som tema, og heller ikke når justisreform var tema. Begge gangene holdt han hånda høyt for å tegne seg. Han er eneste kandidaten som har en plan for å regulere utleiemarkedet gjennom nasjonalt lovverk, et område der han skiller seg klart fra Warren, som kun har en plan for å bygge nye boliger. Han har også et omfattende forslag til justisreform, som han gjerne skulle fått snakka om.

Den svakeste debattanten i natt var Joe Biden. Han fjasa det til flere ganger. Han glemte at rival Kamala Harris er en minoritetspolitiker i Senatet, han fikk jernteppe i sitt første innlegg, og om #Metoo sa han at “Vi trenger en kulturendring. Menn må aldri heve neven mot kvinner, bortsett fra når det er i selvforsvar, noe som stort sett aldri skjer. Men det skjer nesten aldri.”, en absurd sekvens som ikke ble noe bedre når han fortsatte “Så vi må bare endre kulturen. Fortsette å slå den ned, slå den ned, slå den ned.”, en metafor som passet heller dårlig i sammenhengen. Biden hadde dessuten lav energi gjennom hele kvelden, og så ikke ut som han fant seg til rette.

Elizabeth Warren hadde en kveld på det jevne. Hun fikk svært lette spørsmål fra moderatorene, og kom mye til orde i starten. Hele fire ganger, mot Sanders ene. Men det var ingenting ekstraordinært med henne denne gangen, og seerne satt kanskje igjen med at momentumet hun hadde for kort tid siden er litt borte. Hun slapp å forsvare at hun ikke lengre støtter Bernie Sanders’ helsereform.

Pete Buttigieg er en nykommer blant favorittene. Han har hatt en positiv tendens på målingene, spesielt i Iowa, den første primærvalgsstaten. Derfor var det venta at han ville få tøffe spørsmål både av moderatorene og av de andre kandidatene. Det skjedde i liten grad, og på slutten av sendinga. Moderatorene gav Kamala Harris muligheten til å kritisere Buttigieg for å ha brukt et bilde av en kenyansk kvinne i kampanja si for å nå ut til afroamerikanere. Men ingen nevnte den større skandalen. Forrige uke lanserte Buttigieg et forslag som retta seg mot afroamerikanere, The Douglass Plan, som han hevdet hadde støtte fra 400 afroamerikanere i South Carolina. Det viste seg først at halvparten var hvite. Så viste det seg at mange på lista aldri hadde sagt ja til å støtte planen. De hadde bare aldri sagt nei, som det ble krev i e-posten som ble sendt ut, for ikke å støtte planen. Flere av “underskriverne” har tatt avstand fra planen i ettertid. Buttigieg har ikke beklaga.

Hadde noe lignende skjedd med Bernie Sanders sin kampanje, så hadde 20 minutter av nattas debatt handla om nettopp det. Men av en eller annen grunn er det stille nå.

Sånn sett hadde Buttigieg en bedre kveld nå, enn andre kandidater har hatt når de har vært på opptur. Men han måtte forsvare seg for sin korte CV(Borgermester i South Bend), og for å ha sagt seg villig til å bruke amerikanske styrker i kampen mot mexicanske narkokarteller.

I desember vil debatten sannsynligvis ha færre deltakere. Det gjør at debattantene kan skille seg mer ut. For Sanders er det viktig å få tid til å gå mer i dybden på de ulike sakene. For han er solid når det ikke kun er tid til retorikkshow.

Denne gangen gjør debatten sannsynligvis små utslag. Det betyr at:
– Biden, Warren og Sanders kjemper i toppen
– Buttigieg som en outsider under der.
– Kamala Harris for langt bak, på en femteplass.
– Alle andre sjanseløse.

Jo mer isolerte de tre på toppen blir, desto bedre for Sanders. Da kan han få fram forskjellene dem i mellom, og Biden må dessuten forsvare seg mer. Jo mer taletid han får, desto verre blir det. Warren er den nest mest progressive kandidaten, og en debatt mellom hun og Sanders kan ta USA mange steg i riktig retning.

Ni grunner til at Bernie kan vinne

Noen sier at Bernie Sanders ikke kan vinne fordi han er sosialist. Andre hevder han er for gammel. Det amerikanske kommentariatet har i lang tid forsøkt å nedsnakke kampanjens muligheter, men uten hell. Primærvalgets utvikling de siste ukene gjør at du kan få god omsetning for pengene om du satser på senatoren fra Vermont

Aktivister som støttet Bernie fra den største fagforenings for sykepleiere i USA, National Nurses United.

1. oktober fikk Sanders et lett hjerteinfarkt. En påbegynt blodpropp hindret blodtilførselen til hjertet, og han måtte avbryte et av sine valgkampmøter for å legges inn på sykehus. Noen timer senere hadde han operert inn to stenter, og følte seg raskt bedre enn på lenge. Situasjonen ble betegnet som udramatisk av legene, men for ekspertene var helsesituasjonen et tegn på at kampanjen snart kunne være over. Ekspertene begynte å snakke om at han nå planla en best mulig exit-strategi, og så for seg at Sanders ville stille seg bak Elizabeth Warren, en av de andre favorittene i primærvalget.

Ekspertene tok feil, som de ofte har gjort i sine vurderinger av Bernie Sanders. Legene som sa at man ofte får tilført ekstra energi etter å ha operert inn stenter hadde derimot rett. For Sanders skulle vise seg å være i toppform da han for alvor var tilbake, under Demokratenes presidentdebatt 15. oktober. Prestasjonen var så bra at til og med noen av de som misliker Sanders mest, som nykonservative Jennifer Rubin, måtte fram med lovord.

Siden har det kun gått oppover for kampanjen. Han har fått verdifulle støttespillere, som Alexandria Ocasio-Cortez, Ilhan Omar og Rashida Tlaib, han har holdt enorme folkemøter og målingene har pekt riktig vei. Men fortsatt ligger han som nummer tre når vi ser på snittet av de nasjonale målingene. Han ligger fortsatt så mye som 8,2 prosentpoeng bak visepresident Joe Biden.

Det er en ledelse Sanders har gode forutsetninger for å ta igjen. Her er ni grunner til at den politiske revolusjonen han starta i 2016 kan ta seget videre fra Demokratenes primærvalg i 2020:

1. Enorm base av frivillige

19. februar offentliggjorde Bernie Sanders at han stilte som presidentkandidat. Mindre enn en uke senere hadde en million mennesker meldt sin interesse for å bidra i valgkampen. Tidenes valgkampanje var i emning.

15. november kunne kampanjesjef Faiz Shakir fortelle at frivillige har tatt 7,75 millioner telefoner og sendt 62 millioner P2P-tekstmeldinger(ikke masseutsending, men en til en-samtale).

Dette er organisatoriske muskler de andre kampanjene ikke er i nærheten av. Jo nærmere valget nærmer seg, vil trykket øke blant de en million frivillige.

Sanders har dessuten en stor frivilligbase over hele landet. Der de andre kampanjene må fokusere alle krefter på de første delstatene der det er valg, kan Sanders bygge opp organisasjon i hele landet.

En stor fordel for Sanders.

2. Sanders’ støttespillere er unge

Det er de under 30 år som er mest entusiastiske ovenfor Bernie Sanders. Dette er en ulempe fordi unge i mindre grad stemmer enn de eldre. Men de unge som involverer seg har en tendens til å være mer dedikerte og mer kreative. De kutter ned på fritiden og er mer fleksible til å kunne reise til delstater der det trengs for å hjelpe til. De neste månedene kommer tusenvis av unge Sanders-støttespillere til å reise til Iowa, New Hampshire, Nevada og South Carolina for å hjelpe til døgnet rundt.

3. Mest penger

I USA må kampanjene levere rapport på innsamla valgkampbidrag hver tredje måned. Sist i begynnelsen av oktober. Da viste tallene at Bernie Sanders var den store vinneren. Han økte fra forrige kvartalsrapport, og var nå på innsamlingstoppen. I løpet juli, august og september hadde han samla inn 25,3 millioner dollar, eller 230 millioner kroner. Pengene ble samla inn gjennom 1,4 millioner donasjoner med et snitt på 18 dollar stykk.

Elizabeth Warren som fram til oktober var inne i en svært god stim, var like bak med 24,6 millioner dollar fra 943 000 donasjoner. Derfra og ned til Pete Buttigieg på 3. plass var det en liten luke. Han fikk 19,1 millioner dollar fra langt færre donorer, og en nedgang fra forrige kvartal. Mest sjokkerende var likevel tallene fra Joe Biden som opplevde stor nedgang i sine donasjoner, og kun samlet inn 15,7 millioner dollar i samme periode.

Sanders har dessuten hatt is i magen, og klart å ikke svi av alle pengene med en gang. I følge nettstedet fivethirtyeight.com svei han kun av 54,6 prosent av pengene han samla inn, og satt igjen med hele 33,7 millioner dollar i banken. Til sammenligning svei Joe Biden av 76,2 prosent av pengene han fikk inn, og satt igjen med kun ni millioner dollar.

Pengene gjør at Sanders kan planlegge åpningen av nye kampanjekontorer i god tid, og han kan kjøpe seg stort inn med reklamer på tv- og radiomarkedet.

Artikkelforfatteren utenfor kampanjekontoret til Bernie 2016-kampanjen i Los Angeles. Foto: Oddvar Røste

For Sanders er summen viktig. Men antallet donasjoner betyr kanskje enda mer. Han har passert fire millioner donasjoner fra i underkant av 1,5 millioner mennesker. Dette er folk som har forplikta seg, og føler et eierskap til kampanjen. I 2016 vant Hillary Clinton med 17 millioner stemmer. Med andre ord kan Sanders vinne om hans donorer klarer å overtale elleve bekjente hver til å stemme.

4. Erfaring

Bernies organisasjon har vært gjennom en presidentvalgkampanje tidligere, og kan bygge videre på erfaringene man gjorde seg sist. De vet hvor de tråkka riktig, og hvor de tråkka feil.

Sist brukte kampanjen store summer på å få et innleid konsulentselskap til å lage kampanjens reklamevideoer. Dette var solid håndverk som var viktig for kampanjen. Samtidig var det kostbart. Siden sist har Sanders bygd opp en egen medieorganisasjon innenfor kampanjen. Denne gjengen har solid erfaring, og lager gode reklamefilmer, og kan i tillegg masseprodusere innhold til sosiale medier, for en langt rimeligere penge enn sist.

Også organisasjonen er bygd opp annerledes denne ganga. De har folk med flere ulike bakgrunner, og med mer erfaring fra støtte organisasjoner, enn de hadde sist. Nå har de dessuten vært gjennom valgsystemet en gang, og vet for eksempel hvor de må sette inn spesielle støt for å registrere folk til å stemme.

5. Kan vinne både Iowa, New Hampshire og Nevada.

Sanders er i ledelsen på enkelte målinger i både Iowa og i New Hampshire. Også i Nevada er Sanders på skuddhold.

I Iowa og i Nevada har Sanders en spesiell fordel. For i disse delstatene er det ikke vanlig valg, der man legger stemmen i en urne. I stedet må folk møte opp fysisk på møter for å avgi sin stemme, såkalte caucus-valg. I store lokaler samler man seg og følger instrukser. Heier du på den kandidaten, må du gå i det hjørnet. Deretter telles de frammøtte opp. Underveis kan delegater argumentere for sine kandidater, og velgerne kan ombestemme seg. Ofte blir det et salig kaos.

Valgformen er omdiskutert, og Sanders har også uttalt seg kritisk mot den. Blant annet er det vanskelig å få stemt om du har kveldsvakt eller små barn. Likefullt har disse møtene vist seg å være klar fordel for Sanders. For å orke å dra på disse møtene må du være over snittet engasjert. Sist gav caucus-valgene solide resultater for Sanders i konkurranse med Hillary Clinton. Denne gangen kan valgformen nok en gang gi utslag.

En måling fra byrået Quinnipiac for Iowa-valget viser at Sanders har de mest engasjerte og de mest bestemte velgerne. Det er en stor fordel foran slike caucus-valg.

Både Sanders og Warren har fordel av at de har hjemmebane i New Hampshire. Delstaten ligger tett på både Sanders’ Vermont, og Warrens’ Massachusetts.

I de to første delstatene sliter Joe Biden alvorlig. Om han skulle tape disse, og om han samtidig sliter med å samle inn penger, så kan det bety over og ut. Selv håper han å overleve til South Carolina, der han har klar fordel på målingene. Han stiller sterkt blant afroamerikanere i delstaten, som nummer en i rekka bak den første svarte presidenten.

Pete Buttegieg er helt motsatt av Biden. Han har blitt målt solid i Iowa de siste ukene, og kan komme usedvanlig sterkt i gang. Men målingene viser at han har bortimot null støtte blant afroamerikanere og latin-amerikanere, som han er avhengig av å nå ut til om han vil hindre ydmykelse i siste fase.

Der de andre kandidatene har svakheter i ulike delstater, er Sanders fordel at han kan gjøre det bra over hele linja. Målingene viser at han fortsatt sliter litt i South Carolina, men han er fortsatt på en god andreplass også i den delstaten.

6. Satser alt på sofavelgerne

Sanders-kampanjen satser knallhardt på å nå ut til velgergrupper som ofte ender opp hjemme på valgdagen. Kampanjen velger seg ut områder på kartet som vanligvis nedprioriteres, de har et stort fokus på velgerregistrering, og de bygger opp en frivilligoperasjon der spesielt spansktalende får i oppdrag å kontakte amerikanere som med spansk som morsmål. Målinger viser at Sanders har en høy og økende popularitet hos latin-amerikanere spesielt. Om de kommer seg på caucus-møtene i Nevada, og til stemmeurnene i California og Texas, så kan det bli gode dager for Sanders-kampanjen.

Både meningsmålinger og donasjoner tyder dessuten på at Sanders er den som når ut til arbeiderklassen. Han er kandidaten som har mest støtte blant fastfood-arbeidere og butikkmedarbeidere på Wall Mart og ansatte i Amazon.

Om alle de som er positive til Sanders ender opp med å stemme, så vil han prestere over det målingene viser. I så fall har kampanjen lyktes med en modig strategi.

7. Vinner i sosiale medier

Ingen over, ingen ved siden. Sanders er best av alle Demokratenes presidentkandidater på sosiale medier. Siden forrige kampanje har han bygd seg en stor base av følgere på Twitter, Facebook og Instagram. Slår du de sammen med følgerne til støttespiller Ocasio-Cortez, så er det knock out. På twitter-kontoen for presidentkampanjen har Sanders 10 millioner følgere, mens 8,8 millioner følger hans offisiele twitter-konto fra Senatet.

Biden sin kampanje-side har til sammenligning 4 millioner følgere, mens Warren har 5,5 millioner på sin senat-twitter og 3,5 på sin kampanje-twitter. Pete Buttigieg har 1,5 millioner følgere.

Sosiale medier betyr gratis omtale og publisitet. Et nødvendig redskap, spesielt i kampen for å få unge til å stemme.

8. Sanders er vanskelig å ta

I tur og orden har en lang rekke presidentkandidater hatt sine opp- og nedturer. Beto O’Rourke som nå har trukket seg, var en kort periode i vinden. Kamala Harris, som av mange ble regnet for å være favoritt, har siden en god periode i juli, falt pladask. Elizabeth Warren var på vei til å ta igjen Biden, og var oppe i et snitt på 26 prosent, før hun raskt tapte terreng, og nå er nede på 19 prosent.

Til felles har alle at de under oppturen blir båret fram av media og entusiastiske kommentatorer. Men når kampanjene i lys av sin økte popularitet har fått offentlighetens lys rettet mot seg, har de også måttet forsvare egen historie og politikk. Foreløpig har ingen av de ferske kandidatene klart dette, og kampanjene har brått falt på målingene.

Den siste i rekken, Elizabeth Warren har helt siden debatten 15. oktober jobbet for å overbevise amerikanerne om at hun har en plan for helsereform. Fram til debatten støttet hun hardnakka den radikale og populære planen til Bernie Sanders. Siden har hun brukt tid på å lage sin egen plan, som havner midt i mellom stolene. Det gjør hun i et forsøk på å beholde både progressive, tidligere Bernie-velgere og mer moderate høyt utdanna Clinton-velgere, som nå snuser på Pete Buttigieg. For øyeblikket ser det ut som hun i stedet for å samle to velgergrupper heller støter velgere fra seg.

Spesielt på venstresida finnes det grupper som har slitt med å bestemme seg for Warren eller Sanders. Stadig flere av disse har de siste ukene uttrykt at de nå nærmer seg å støtte Sanders.

Den 78 år gamle senatoren har fordelen at han vet hvor han står, og amerikanere vet hvor han står. Han tester ikke budskapet sitt etter meningsmålinger, og endrer syn for å vinne. Det gir tillit i en tid da velgerne er lei av klassiske politikertyper som snur kappa etter vinden.

Peter Daou, en tidligere rådgiver for Clinton-kampanjen, har i år stilt seg bak Bernie Sanders. På twitter har han skrevet han i 2016 leste seg gjennom Clinton-kampanjens såkalte oppo research, der målet er å finne dritt på motstanderen. I følge Daou er det lite, eller ingenting å ta Sanders på. Og det passer godt inn i bildet av Sanders, som en som har stått på de samme prinsippene i tiår eller tiår.

Det vil fortsatt bli skreket “sosialist!” etter Sanders, men det har de allerede gjort gjennom flere år, og han er fortsatt like populær.

9. Superdelegatene har mista makta

Siden forrige primærvalg, har Bernie Sanders og hans allierte pressa gjennom endringer i reglene for Demokratenes primærvalg. I snart 50 år har partiet hatt demokratisk valg på delegater til landsmøtet, som er der presidentkandidaturet endelig blir avgjort. Men i tillegg til de demokratisk valgte, rundt 4000 delegatene, så har du 700 superdelegater. Disse har også stemmerett på landsmøtet, på linje med de demokratisk valgte. Forskjellen er at de har oppnådd statusen fordi de har eller har hatt viktige roller i partiet. Før forrige primærvalgkamp i det hele tatt var i gang, hadde 500 av disse sagt at de skulle støtte Hillary Clinton. Det skadet dynamikken i primærvalget dramatisk, og media fortalte lenge historien om at Sanders var så langt bak at han ikke kunne vinne.

Denne gangen er makta til superdelegatene borte. Det er kun de valgte delegatene som får stemme. Dermed er sannsynligheten mindre for at demokratiet taper, enn før. Men med flere populære kandidater i konkurransen, kan det bli mer komplisert. For om ingen kandidat får flertall, så blir det ny valgrunde. Og da får superdelegatene makta tilbake.

Mange snakker om dette som et alternativ for å hindre de mest progressive kandidatene å vinne. Å gi jernet for at ingen får flertall på landsmøtet, så superdelegatene kan avgjøre. Men tradisjonelt styrer tyngdekrafta gjennom primærvalget, slik at man står igjen med en kandidat eller to tilslutt.

Det er mye som skal klaffe for at Bernie Sanders skal ende opp med å vinne. Men han er i en langt bedre posisjon enn det som kommer fram i media. Med en hær av frivillige, og penger som renner inn på konto, har han en valgkampoperasjon som kan holde på i høyt nivå lenge. En Sanders i storform, kan gjennom gode resultater i de første delstatene, ha med seg verdifull framdrift fram mot supertuesday, 3. mars, da mye kan bli avgjort.

Presidentvalget i 2020 kan fort stå mellom en sosialist og en narsissist. Det er bare å spenne seg fast.

Reidar Strisland

For å lese mer, kjøp boka Bernie Sanders og det nye USA.

På venstresida? Da er Bernie din kandidat.

Demokratene skal i primærvalget velge mellom en lang liste kandidater. En av dem er sosialist, resten gir stående ovasjoner når Trump erklærer at USA aldri vil bli et sosialistisk land. For oss på venstresida burde det være en enkel oppgave å se at Bernie Sanders står ut fra mengden. 

Den amerikanske presidentvalgkampen er i full gang. Om et drøyt år skal Demokratene kaste Donald Trump ut av Det hvite hus. Men før den tid skal de selv velge presidentkandidat og retning i sitt primærvalg. Det har sjeldent vært flere kandidater, og mange av dem er friske pust. Det er lett å la seg overbevise av politikere med sylskarp og veltrent retorikk. Mange av kandidatene er dessuten mer progressive enn det man har vært vant med i amerikansk politikk. Det har ikke bare skapt begeistring, men også forvirring på venstresida i Norge. I sosiale medier stiller stortingskandidater og noen medlemmer fra SV seg bak senator Elizabeth Warren som kandidat. I Rødt er mange fascinert av kongressrepresentant Tulsi Gabbard. Det finnes til og med de på venstresida som har latt seg inspirere av senator Kamala Harris. Men om du er en av dem som vil styrke USAs politiske og økonomiske demokrati, ha slutt på endeløse kriger, om du ser på klimaendringer som en eksistensiell trussel og ikke minst, om du tilhører venstresida, da finnes det bare en kandidat for deg: Bernie Sanders. La oss forklare. 

Bernie Sanders er en selvutnevnt sosialist som sannsynligvis stiller til valg på det mest radikale programmet USA har sett, i hvert fall siden Franklin D. Roosevelts tid. Han har foreslått kraftige økninger av selskaps- og formueskatten, og uttaler selv at milliardærer ikke bør eksistere (noe enkelte milliardærer tolker som en slags drapstrussel). Pengene vil han bruke på universelle velferdsordninger. Gratis helsevesen for alle, inkludert tannhelse, briller og høreapparat. Høyere utdanning uten skolepenger. Gratis barnehage, gratis skolemat for alle, og lista fortsetter. Virkelighetsfjernt og urealistisk svarer mange, og innenfor dagens politiske system er det kanskje riktig. Men her kommer neste poeng. Bernie Sanders er en bevegelse-byggende sosialist som følger i tradisjonen til Eugene Debs, Hjalmar Branting, og andre som forsto at man var avhengig av et stort folkelig press for å få gjennomslag for strukturelle endringer. Grundig parlamentarisk arbeid og gode argumenter er ikke nok, verken i Norge eller i USA. De økonomiske kreftene som sloss i mot er for sterke. For å sikre gjennomslag må du bygge en bevegelse mektigere enn storkapitalen og dens lobbyister. Og det er akkurat dette som er selve kjernen i Bernie Sanders politiske strategi.

Occupy Wall Street var en stor og viktig bevegelse i etterdønningene av finanskrisen. Selv om bevegelsen ble jaget ut av parkene før jul i 2011, så levde engasjementet videre. Bevegelsen var stor, men de fleste Demokratene holdt seg likevel på en armlengdes avstand. Unntaket var Elizabeth Warren og Bernie Sanders. Siden Sanders var relativt ukjent på nasjonal plan, og ikke minst sosialist, tenkte sentrale personer i Occupy at han var en usannsynlig presidentkandidat. Forut for presidentvalget i 2016 gikk de i stedet til Elizabeth Warren som hadde blitt svært profilert som en Obama-kritiker, og som kvinnen bak det amerikanske byrået for å beskytte forbrukere mot bankvesenet. Aktivistene fra Occupy startet kampanjen “Ready for Warren”, som sammen med en annen ad hoc-kampanje, “Run Warren Run”, forsøkte å få henne til å stille som presidentkandidat. I bakgrunnen fulgte Sanders nøye med på hva som skjedde. Han hadde ingen drøm om å stille som presidentkandidat, og var klar for at Warren skulle ta jobben. Men han så at det var en fare for at ingen alternative stemmer til venstre ville stille til valg, og mente det var essensielt at noen, om ikke for å vinne, i det minste deltok i debattene for å vise fram et alternativ.

Bildet er fra 5 årsjubileet til Occupy Wall Street i Zuccotti Park i New York

Occupy-kampanjen mislyktes. Warren ønsket ikke å stille i 2016, og risikerte med det muligheten for at ingen på venstresida utfordret Clinton. Sanders hadde heldigvis laga en back up-plan. Selv om han visste at han sannsynligvis var sjanseløs, så hadde han i lengre tid testa ut om eget budskap fungerte rundt i landet. På lange turneer over hele USA holdt han det ene foredraget etter det andre. Responsen var overveldende. De som gjorde seg kjent med Sanders, ønsket hans kandidatur.

Occupy-aktivistene fant seg raskt sitt nye prosjekt. Da ikke Warren ville stille, var det bare å stille seg bak Sanders. De startet gruppen “The People for Bernie Sanders” og krysset fingrene for at han ville stille. Og etter nøye vurderinger gjorde han nettopp det. 

Sanders vant ikke primærvalget mot Clinton, men han brøt enhver forventning, og fikk rundt 45 prosent av de valgte delegatene til Demokratenes landsmøte. Det gjorde han uten støtte fra Elizabeth Warren, som satt stille i båten. På veien klarte han å samle millioner av stemmer, spesielt fra de unge. Han organiserte den største grasrotkampanja USA har sett og han flyttet fjell hva gjaldt amerikaneres tro på venstresidepolitikk. Da Sanders i april 2015 lanserte sitt kandidatur, var det et klart mindretall som støtta gratis helsevesen for alle, eller “Medicare for All” som det heter. I dag er det klart flertall, på noen målinger opp mot 70 prosent. Det er utelukkende på grunn av posisjonen Sanders har bygd seg opp. Han har benyttet seg av en brøytebilstrategi, der han går foran og lanserer nye radikale ideer, fremfor å manøvrere seg strategisk etter meningsmålinger. Det har gitt han solid integritet blant amerikanerne, en grunn til at han på måling etter måling slår Donald Trump, inkludert i stater som Texas og Iowa, der Demokratene er vant til å tape.

I 2016 var valget klart for venstresida: Mellom Sanders og Clinton kunne ikke en raddis med respekt for seg selv foretrekke en nyliberal kandidat som var mot universelt helsevesen, men for regimeskiftekriger i Midt-Østen. Som ikke støtter universell gratis høyere utdanning, men støttet de katastrofale frihandelsavtalene. I 2020 tenker noen at valget er mer uklart, takket være Warren, Gabbard og Harris sine kandidatur. Men det er spesielt tre grunner til at venstresida ikke bør la seg forvirre.  

21 år gamle Bernie Sanders arrestert etter å ha demonstrert mot segregering i Chicago i 1963.

For det første er det bare en kandidat som har ført stafettpinnen for den progressive bevegelsen, og han har gjort det i mange tiår. Sanders ble arrestert i protester med borgerrettsbevegelsen. Han kjempa sammen med de antiimperialistiske bevegelsene mot krigene og kuppene USA sto bak under den kalde krigen. Han var en alliert av LHBTQ-miljøet allerede på 80-tallet da han som borgermester i Burlington arrangerte Pride. Han ledet opposisjonen mot Irak-krigen og kritiserer Israel for drap på palestinere. Han har løfta kampen mot krigføringen mot Jemen til den nasjonale scenen. Han angriper det militærindustrielle komplekset. Han advarte mot bankenes størrelse 15 år før de kollapsa. Han sto i ledtog med urfolk på Standing Rock i North Dakota i kampen mot oljerøret DAPL. Der Sanders har stått på riktig side siden lenge før det ble kult, og tråkka opp stien, trår de andre kandidatene mer varsomt. Warren ymtet først frampå med litt Israel-kritikk når skarpskyttere drepte uvæpna demonstranter sommeren 2018. Oljerøret i North Dakota gikk hun først mot da saken var ferdig avgjort.

Morgengry på Standing Rock, november 2016

For det andre er det bare en kandidat som kjemper for de kompromissløse endringene USA trenger. Det er ikke vanskelig å se at det amerikanske samfunnet er på ville veier: ulikheten vokser, forventa levealder stuper, studentgjeldskrise er rundt hjørnet, rasisme og anti-semitisme er på frammarsj, infrastrukturen er så nedslitt at flere byer sliter med forgifta springvann, skogbranner og orkaner har nesten blitt normalisert, og krigene som Bush og Obama starta tar aldri slutt. Sanders, ofte kalt for en utopist, er primærvalgets eneste realist. Warren har lansert en klimapakke som er ok, noe av det bedre man har sett fra Demokrater. Men Sanders har lansert en klimaplan med fem ganger så stort budsjett. Det er revolusjonerende. Ikke bare skal USA selv skape 20 millioner grønne jobber og redusere egne utslipp. USA skal bruke store penger på å hjelpe fattigere land til å gjøre det samme. Ikke gjennom strenge profittkrav, men ved hjelp til selvhjelp. Sanders har i lang tid kjempa for å forby fracking fra de 1,3 millioner olje og gass-brønnene som finnes i USA. Fracking er krise for både klima og det lokale miljøet, og Sanders er en av få stemmer som har stått i mot den mektige industrien. Tidligere i år, offentliggjorde Warren sitt syn på saken. Nå har hun rukket å bli enig med sin radikale kollega. Hva betyr det? Når hun akkurat har vippa til å bli mot fracking, er det sannsynligvis ingen hovedprioritet.

For det tredje er det bare en kandidat som bygger en bevegelse som er ment til å leve videre. Gjennom grasrotorganisasjonen “Our Revolution” har han selv tatt initiativ til organisering, og han har oppfordret støttespillerne til å organisere seg selv. Han er også inspirert organisasjoner som “Democratic Socialists of America” (DSA) og “Justice Democrats” som har blitt så viktige at de har sikra valgseiere for nye venstresidestjerner som Alexandria Ocasio-Cortez, Ihlan Omar, Rashida Tlaib og Ayanna Pressley, kjent som The Squad. De tre førstnevnte stilte seg bak Sanders i en av kampanjens mørkeste timer – da Sanders ble ramma av et lett hjerteinfarkt. Det er et signal om at Sanders sitt arbeid allerede har mobilisert og inspirert en mangfoldig ny generasjon progressive politikere. Disse følger Sanders’ oppskrift, og støtter seg ikke på konvensjonell lærdom om å følge målinger, pengeinteresser og eliten for å gjøre seg spiselige i Washington D.C. Det er noe enestående med denne bevegelsen, og at disse nye venstresidestjernene nå støtter Sanders, er et signal om at arbeidet deres så vidt er i gang.

I snart tre år siden presidentvalget i 2016 har flere av de potensielle kandidatene forsøkt å knytte seg til Sanders og hans bevegelse. Flere av dem har aktivt støtta Sanders helsereform i Kongressen. Men da selve valgkampen satte i gang, viste det seg at for eksempel at Kamala Harris ikke mente det. Hun snudde kappa etter vinden. Med for mange donorer med koblinger til helseforsikringsindustrien i ryggen, har hun ikke lengre behov for å støtte Sanders. Hun har til og med uttalt at hun får vond smak i munnen av planene om å sikre alle amerikanere nødvendige helsetjenester. Parallelt med at hun har skygget banen i alliansen for helsereform, har hun stupt på målingene. 

Tulsi Gabbard virker som et friskt pust. Spesielt for de som ønsker alternative stemmer i amerikansk forsvarspolitikk. Hun er dessuten uredd, og går rett som det er i strupen på amerikanske eliter. Men går man henne etter i sømmene, så blir det klart at hun ikke er et opplagt valg for venstresida. Hun har støttet flere av Trumps økninger av forsvarsbudsjettet, hun har vært svært ullen rundt Iran-avtalen, hun er høyst uklar i spørsmål om Palestina, har kontakt med Indias hindu-nasjonalistiskestatsminister Modi, og hun er for å bruke droner. Denne måneden sjokkerte hun amerikansk venstreside, da hun støttet tv-stjerna Ellen DeGeneres sitt vennskap med krigsforbryter George W. Bush. Hun mente det var viktig å behandle hverandre med respekt selv om man er politisk uenige, og glattet med det over en million døde irakere. Innenriks har hun langt færre og mindre omfattende planer enn Sanders og Warren. Selv om hun i 2016 var en av få politikere som aktivt støtta Sanders mot Clinton, har hun nå gått vekk fra å støtte hans helsereform. I stedet støtter hun det hun kaller for “Medicare Choice”, en vag og utvannet versjon av offentlig helse for alle. Hun har heller ingen reell bevegelse bak seg, selv om hun fortsatt yter respekt hos mange Sanders-supportere. 

Warren er utvilsomt primærvalgets nest mest progressive kandidat. I økonomiske spørsmål, og i spørsmål om makt, så er også hun for tydelig omfordeling. Men der Sanders på område etter område har gått foran og brøytet vei for venstresidepolitikk, har Warren manøvrert seg for å ikke provosere toppene i det demokratiske partiet. Der Sanders arbeider for en politisk revolusjon, handler Warrens løsning i større grad om teknokratisk styring. Sanders vil endre det politiske landskapet og sikre at så mange fattige og minoriteter som mulig kommer seg til stemmelokalene, og slik sørger for at Republikanerne taper både presidentvalg og kongressvalg. Det er mulig Warren har flere venner bak lukka dører enn Sanders, og at hun dermed i dagens politiske univers har større gjennomslagskraft. Men det er også veien til farlige kompromisser og døende engasjement blant aktivister og velgere.  

I Trumps årlige “State of the Union”-tale tidlig i februar, erklærte han at USA aldri ville bli et sosialistisk land. Denne kommentaren var en av få der kongresskvinner og menn fra begge partier reiste seg til stående ovasjon. Men noen få satt igjen. Sanders var alt annet enn fornøyd med talen, og så særs morsk ut. Bildene viser at Warren reiste seg og klappet entusiastisk for presidenten. 

Reaksjonene da Trump sa at USA aldri skal bli sosialistisk.

Ingenting hadde vært mer transformativt enn om vi fikk en ung minoritetskvinne med sosialistisk grunnfeste inn i Det hvite hus. Men vi har fortsatt et stykke igjen før alle barrierene er brutt. Spørsmålet er hva som brøyter mest vei for videre framskritt: Å få en kvinnelig president som vil gjennomføre trinnvise endringer, eller å få en president som vil bruke mobilisering og demokratisk makt til å redusere forskjellene radikalt, slik at kvinner av alle slag får likere muligheter? Warren er en imponerende og skarp politiker, men hun har ikke venstresida i ryggmargen. Sanders er det naturlige valget for alle venstreorienterte, klimaaktivister og krigsmotstandere som ønsker store grep raskt. For oss er det ingen tvil. 

Reidar Strisland
Forfatter av boka Bernie Sanders og det nye USA

Kelly M.
Medlem i internasjonalt utvalg i Democratic Socialists of America (DSA)

Amerikansk venstreside er i farta

Tirsdag 5. november ble det avholdt valg i flere amerikanske delstater og byer. Tallene fra kvelden viser at venstresida har all grunn til å juble. Kandidater støttet av Bernie Sanders og av organisasjonen Democratic Socialists of America slo hardt fra seg, på tross av sterke motkrefter som ville det annerledes.

Occupy-bevegelsen i 2011 og Bernie-bevegelsen i 2016 viste at noe er på gang på amerikansk venstreside. Den var ikke lengre ikke-eksisterende. Derimot var det stadig flere som stilte seg bak den demokratiske sosialisten Bernie Sanders. Og enda bedre: flertallet støtta agendaen. Offentlig finansiert helsevesen, kraftig økning av minstelønna, gratis høyere utdanning, stopp av unødvendige kriger og urettferdige handelsavtaler. Men den voksende bevegelsen var fortsatt sårbar. For det fantes ingen strukturer som kunne ta grasrotenergien videre.

Det visste Sanders, som etter sin kampanje satte i gang strakstiltak for å bevare energien for forandring. Han startet organisasjonen Our Revolution som siden har vokst fram med flere hundre lokallag over hele USA. Målet var å både bygge solid organisasjon som både kunne jobbe mellom valg, og mobilisere rundt progressive kandidater. Flere av Sanders kampanjemedarbeidere gikk dessuten videre, og starta organisasjonen med navnet Justice Democrats som hovedsaklig fokuserer på å få progressive kandidater valgt til Kongressen. Det var disse, og deres samarbeidspartner, en organisasjon med navnet Brand New Congress, som i 2017 overbeviste Alexandria Ocasio-Cortez om å stille til valg.

Men den kanskje mest interessante organisasjonen sett fra venstre, er Democratic Socialists of America(DSA). Fram til forrige presidentvalg var organisasjonen en litt avdanka og slapp venstreopposisjon innad i Det demokratiske partiet. Men kombinasjonen av Sanders suksess og valget av Trump førte stadig flere i den retninga. Organisasjonen gikk raskt fra 5-6000 til nesten 60 000, og de nye medlemmene krevde endring. Organisasjonen tok flere steg til venstre både i politikk og strategi.

I 2017 meldte DSA seg ut av Sosialistinternasjonalen, den internasjonale organisasjonen for sosialdemokratiske partier. De gikk inn for å legge ned ICE, politibyrået om ble oppretta av Bush etter 11. september, angivelig for å ta terrorister innenlands, men som i realiteten eksisterte for å hive ut innvandrere uten oppholdstillatelse. De gikk dessuten inn for boikott, desinvesteringer og sanksjoner(BDS) mot Israel. Organisasjonen er den første på lang tid, som ser på Marx som en inspirasjon, og som samtidig blir lytta til, i kapitalismens og nyliberalismens høyborg.

Med stadig flere medlemmer i ryggen begynner DSA å bli en egen faktor i amerikanske valg. De er veldig skeptiske til å støtte valgkampanjer til de mange kandidatene, som gjennom valgsystemet først og fremst har lojalitet til seg selv. Men der de velger å aktivt støtte kandidater, har det gitt resultater. For Ocasio-Cortez, som er kontingentbetalende medlem, bidro DSA med avgjørende organisatorisk bistand, da hun dro i land den overraskende seieren.

Virginia

Allerede ett år før Ocasio-Cortez ble valgt til Kongressen fikk DSA en ny profil i delstaten Virginia. Lee Carter forsøkte det umulige, å danke ut Republikanernes flertallsleder i delstatens underhus. I valgdistrikt 50 hadde republikanerne hatt kontroll i 23 år på rad. Men Carter, som stilte som en fullblods sosialist, klarte det umulige. Med 54,5 prosent av stemmene viste han at venstresida kan vinne fram mot skremselspropaganda i valgdistrikt med republikanske tradisjoner. På valgvaka feira de med å synge “Solidarity forever”.

Carter er en rappkjefta politiker, som etterhvert har fått en stor tilhengerskare, blant annet på twitter. Republikanerne i Virginia har på sin side gjort Carter til sin hovedfiende, og kjører Kråkerøy-taler mot sosialisten dag og natt. For dem var valget av Carter en potensiell svakhet hos Demokratene, fordi de kunne koble denne ekstreme sosialisten med hele partiet. Samtidig visste de at de ville tape ansikt om han vant igjen.

By Elvert Barnes from Baltimore, Maryland, USA – IMG_2596, CC BY-SA 2.0, https://commons.wikimedia.org/w/index.php?curid=56865592

5. november var det på ny valg i Virginia. Denne gangen handlet det for Carter både om å bli gjenvalgt, og om å sikre Demokratene i delstaten flertall i både over- og i underhuset. Demokratene hadde allerede guvernøren, men fikk lite gjennom uten å få flertall i disse kamrene. Ekstra viktig var det å sikre flertallet, fordi kartet over valgdistrikt skal nytegnes i 2021. Republikanerne har en stygg tradisjon med å lage kart som gir dem fordel når stemmene telles opp. De passer på at områder der det bor mange Demokrater samles sammen i en valgkrets, så de vinner valg med klar margin der, altså får mange bortkasta stemmer. Der Republikanerne er sterke, vinner de med mindre margin. Slik sikrer republikanerne at deres velgere er mer verdt enn Demokratenes. Dette gjelder både valg til Representantenes hus, og i kamrene i delstaten. Sist det var nytegning, i 2011 var endringene så ekstreme at selv om Demokratene vant valget i delstaten i 2017 med mer enn 10 prosentpoeng, så besto Republikanernes flertall.

På tross av å jobbe motstrøms mot et kart tegna for at Demokratene skal tape, så klarte de bragden å få rent flertall i begge kamrene. Dermed kan de styre agendaen helt uten Republikanerne de neste to åra. For Carter sin del ble det dobbel jubel. Han ble på ny valgt, denne gangen med 53,3 prosent av stemmene. Dermed har han overlevd to år med skremsler, og vist at Virginia er klare for mer sosialisme og fellesskap.

Et par dager før valget, fikk Carter drahjelp av Bernie Sanders, som gjestet pubmøte ment for å mobilisere aktivister de siste dagene. Et viktig bidrag for å sikre Carter gjenvalg.

Dessverre har ledelsen i Demokratene i Virginia vunnet fram i kampen om hvem som skal lede partiet i kamrene. Det er de moderate kreftene. Men Carter har flere allierte med seg for progressiv politikk, som å øke minstelønna i delstaten. Carter blir en viktig stemme for å løfte saker som etablissementet ønsker å tie.

Seattle

DSA er den eneste sosialistorganisasjonen som har klart å løfte seg nasjonalt. Men Kashama Sawant i partiet Socialist Alternative, er en av få sosialister som lyktes i valg allerede før Bernie Sanders’ første presidentkampanje. I 2013 klarte hun å bli valgt inn i bystyret i Seattle, uten å stille for et av de to store partiene. Valgreglene i byen gjør at den ikke er like ramma av topartisystemet som resten av USA, og med en solid kampanje klarte hun å bli valgt. Hun har siden spesielt markert seg i kampen for 15 dollar minstelønn.

I 2016 åpna Amazon sitt nye hovedkontor i Seattle. Dette har utsatt boligmarkedet i byen for et vanvittig press. Byen går godt økonomisk, men alle innflyttere med god råd har presset prisene på både salg og leie så drastisk at få av de opprinnelige innbyggerne henger med. Seattle sliter i likhet med flere store byer, som San Francisco, med et sterkt økende antall husløse. I 2018 kjempa Sawant, sammen med andre bystyrekollegaer, for å innføre en skatt på 275 dollar per ansatt for store selskaper. Pengene skulle gå direkte til tiltak for bostedsløse. De fikk flertall for forslaget.

Som Seattles største private arbeidsgiver, falt dette Amazon tungt for brystet. De satte alle virkemidler i verk for å stoppe vedtaket. Trusler om utflytting, bidro til at de mest usikre politikerne snudde, flertallet ble knust. Den store seieren for Sawant ble med drømmen.

Selv om Amazon vant mot demokratiet, stoppet de ikke der. I frykt for at bystyret igjen skulle få flertall for å innføre skatten, bestemte selskapet seg for å involvere seg mer aktivt enn før, fram mot valgdagen 5. november. I Seattle, som er litt større enn Oslo, bladde de opp 12 millioner kroner i støtte til kandidater de mente var selskapsvennlige. Hovedfiende: Sawant.

På den andre sida fikk kampanjen for Sawant praktisk hjelp av både DSA og Bernie Sanders kampanje, som lånte ut aktivister og SMS-system. Spørsmålet var om dette holdt mot Amazon sine økonomiske muskler.

Da valgresultatene begynte å tikke inn tirsdag kveld så alt mørkt ut. Sawant var hele åtte prosent bak da valgtingsstemmene var talt opp. Mange tok derfor sorgen på forskudd, og retta sinnet i retning Amazon. Men i Seattle har de et valgsystem der de som vil kan sende inn stemmen sin med post. Disse blir talt opp i dagene etter valget. Tradisjonelt har slike stemmer vært klart fordelaktige for venstresidekandidater. Spørsmålet var om de kunne være SÅ fordelaktige. Pressa var pessimistisk på hennes vegne,mens hun selv var tyst.

Hver dag etter valget kom det nye oppdateringer med opptalte stemmer. Og skritt for skritt nærma Sawant seg. Fredag kveld kom tallene som med sikkerhet viste at Sawant vant. En skikkelig blåveis for Amazon. Og det som verre var, de tapte flertallet av valgene de blandet seg inn i. En ydmykelse av forsøket på lokalt oligarki.

San Francisco

Men valgnatta 5. november handlet ikke bare om å gjenvelge sosialister og progressive kandidater. Det handlet også om å velge nye. I San Francisco stilte progressive kandidater til to tunge verv. Dean Preston, selvutnevnt demokratisk sosialist, stilte til valg for å få en av elleve plasser i bystyret, mens Chesa Boudin, en progressiv jurist, stilte til valg for å bli distriktsadvokat.

San Francisco sliter med mange av de samme utfordringene som Seattle. Silicon Valley som ligger rett utforbi, trekker teknologiarbeidere til byen. Økte boligpriser skviser så de opprinnelige innbyggerne ut av hus, noen ut av byen, andre ut på gata.

Stadig flere med høye lønninger gjør at byen blir mer økonomisk konservativ. Samtidig er frustrasjonen stor blant mange som har bodd i byen lenge, som krever endring.

For dem var Preston og Boudin gode alternativer. Men de ble begge motarbeida av den mektige, og ganske ferske borgermesteren, London Breed. Boudin stilte til valg for å få slutt på “hard on crime”-politikken som ble ført mot byens hjemmeløse og rusavhengige, og han lovte å stille politi til ansvar når de begår overtramp. Boudin har selv vokst opp med to foreldre som har sittet inne, og har på tross av dårlige odds, klart seg. Nå vil han jobbe mot et system som han mener reproduserer kriminalitet.

George Gascón hadde hatt rollen som distriktsadvokat siden 2011. I 2018 varslet han at han ikke ville stille videre. Oktober 2019 trakk han seg med umiddelbar virkning, for å stille til samme posisjon i Los Angeles. Det gjorde at ordfører Breed måtte plassere en person i vikariat fram til ny periode var i gang. Breed valgte å blande seg inn i valgkampen med å velge Boudin sin argeste motstander, Suzy Lofthus til vikariatet. En slik strategi er ofte brukt for å sikre ekstra oppmerksomhet rundt kandidater man selv foretrekker. En drahjelp Lofthus så ut til å trenge for å slå Boudin som gjorde det solid på målingene.

Både Boudin og Preston hadde Bernie-bevegelsen i ryggen. Den lokal gruppa av Our Revolution er en av organisasjonens sterkeste, og går under navnet San Francisco Berniecrats. I tillegg gikk Bernie Sanders aktivt ut med støtte til Boudin, mens Preston fikk støtte av DSA. På den andre siden støttet borgermester Breed begge motstanderne, og presidentkandidat Kamala Harris som selv var distriktsadvokat i byen til 2011 stilte seg bak Suzy Lofthus. Boudin som ville gå politiet etter i sømmene, fikk dessuten politiets fagforeninger mot seg. De kastet penger etter motstanderne, som ikke utgjorde noen trussel mot deres virke.

San Francisco har et nytt, komplisert, men dog demokratisk valgsystem med preferansevalg. Du rangerer dine fem favorittkandidater, og om din favoritt ikke er topp to, så endres stemmen til å gjelde andrevalget. Og sånn fortsetter det helt til en kandidat har 50 prosent. Dermed slipper folk å stemme strategisk, og kan fokusere på å stemme på sin kandidat. Men dette gjør også opptellingen mer komplisert. I likhet med Seattle har San Francisco også dager etter valget med opptelling av stemmer som ikke kom på selve valgdagen. Men i motsetning til i Seattle, så så de første resultatene lysere ut. Både Preston og Boudin ledet med ørliten margin. Men det skulle etterhvert snu når andre- og tredjevalg ble talt opp. Onsdag og torsdag lå begge bak, men med klare håp om at ting kunne endre seg. Og fredag kom første gladnyhet, de hadde begge tatt føringen, og så ut til å gå mot valgsuksess. Lørdag var resultatet klart, de vant. Den lokale Our Revolution-gruppa kunne slippe jubelen løs. Alle deres kandidater, også på lavere nivå i byen, hadde vunnet.

Med få unntak vant den progressive bevegelsen alle stedene de satset tungt. I byer i både Tennessee, Virginia og Colorado har DSA-kandidater blitt valgt inn i bystyrene. Valget viser at grasrotengasjement kan trumfe økonomiske og politiske eliter.

Bernie Sanders har stor støtte i befolkninga. Det betyr likevel ikke at bevegelsen står klar til å ta over kommunestyrer og delstatskamre over natta. Det tar tid å bygge nye kandidater, og det tar ressurser å vinne tøffe konkurranser. Men skritt for skritt vinner den progressive bevegelsen terreng. Den er ikke lengre avhengige av enkeltpersoner, slik den var. Nå har bevegelsen mange talspersoner over hele USA. Det er avgjørende for å sikre en framtid uten den etterhvert godt voksne Sanders. Men det er også viktig om han skulle gå hen og vinne presidentembetet. Da vil han trenge støttespillere over hele landet til å mobilisere befolkninga for den radikale agendaen, som han må sloss igjennom i Washington D.C.

Resultatene fra 5. november lover godt for hva som er i vente for den amerikanske venstresida.

Vil du lese mer om opptakten til det nye USA? Skaff deg et eksemplar av boka “Bernie Sanders og det nye USA” her

Det nye USA – artikler om venstresidas framvekst i kapitalismens høyborg

Er du lei av å lese Washington D.C.-sentrerte korrespondentbrev? Detnyeusa.com er en blogg som følger verdens mektigste land fra en litt annen linse. Her blir det jevnlig lagt ut artikler med siste USA-nytt, sett fra venstre.

Norge har ufattelig mange USA-eksperter, men få med en interesse for den voksende venstresida. Det hadde jeg lyst til å gjøre noe med, da jeg i 2016 begynte arbeidet med boka “Bernie Sanders og det nye USA.”

Rett skal være rett. Før den tid, hadde jeg faktisk aldri vært i USA. Men landet på andre sida av Atlanterhavet har alltid fascinert meg. Samtidig som dette er landet som bomber i stykker region etter region, og som er ansvarlige for en internasjonal finanskrise, så er det fortsatt et land med mange smarte hoder, og en spennende historie på godt og vondt. Bevegelsen som krevde endring, og sikra Obamas seier i 2008 viste at noe var på gang. Enda tydeligere ble det under Occupy Wall Street, da hundretusener våknet til liv i protester mot bankene. Selv satt jeg da på en lesesal på Blindern og lata som jeg leste til eksamen. Jeg satt egentlig og brukte dagene på å følge direktesendinger fra protestene.

Med Bernie Sanders overraskende suksess i 2016, ble det for alvor klart for meg at landet er i stor endring. Høsten 2016 reiste jeg rundt og traff folk i 15 ulike delstater, og fikk et innblikk i en tøff hverdag. Jeg var i San Francisco og Oakland da Trump ble valgt, og opplevde raseriet og sjokket da han ble valgt.

Erfaringene mine ledet meg til påstanden om at USA er i stor endring. Påstandene mine i boka står seg fortsatt godt. I 2020 er det tid for ny runde med primærvalg, og Bernie Sanders som satte det hele for alvor i gang, er på ny kandidat. Og han kan vinne. Du kan lese mer om den amerikanske venstresidas politiske revolusjon med å følge bloggen. Velkommen skal du være.

Hvem er Reidar Strisland?
Jeg er en 30 år gammel forfatter, sosialist, aktivist og organisasjonsmedarbeider i partiet Rødt.